1970 - modellbiler blir enda mer kommersielt
tilgjengelige
I 1970 kunne man velge mellom
tre-fire forskjellige byggesett. All kjøring skjedde med 1/8
bensinbanebiler, og parkeringsplasser var det vanligste underlaget.
Vi kjenner allerede RA/CAR. Etter den kom "The Marker Machine", som
visstnok var en lekker
sak. Et selskap ved navn Heatkit laget også byggesett med komplett
radioutstyr.
Her ser vi en annonse for en
Heatkit Spectre. Radioutstyret ser ikke så ulikt ut dagens utstyr!
Dyrt? Bare bilen kostet altså USD 50. Om vi diskonterer dette til
dagens verdi så snakker vi om ca USD 735. Altså ca. 6.615 kroner. Ikke
så ille egentlig. Det er ca det en 1:8 Track bil koster i dag (2016).
Radioutstyret USD 130 = USD 1.912 = NOK 17.000 kr - det var ganske så
stivt!
En bil som bare må nevnes her er den som ble laget i 1970 av Dynamic i
Sør-California. Bare se på bildet først!
Du kommer senere i historien til å lese om "plankebiler" og at biler
med fjæring ikke var mainstream før på begynnelsen av 80-tallet!!!
Denne bilen var LANGT forut for sin tid! Full uavhengig fjæring på alle
fire hjul, oljestøtdempere og "coil overs". Ser også ut som den har en
avansert girkasse og diff. Den hadde såkalte en "torque
converter" med "epicyclic (også kalt "planetary") drev.
En alldeles fantastisk konstruksjon til den gangen å være! Den ble
ingen suksess da den var FOR komplisert og den tålte ingenting. Tipper
at også vekten var alt for høy. Må ha vært en drøm for den som likte å
skru mye :-) Du kan se flere bilder
av den her. Dynamic drev opprinnelig med sportstyrte biler.
Det er lett å se med nåtidens (2012) øyne at dette var fullstendig
overkill, men man kunne umulig vite det der og da :-)
Men de hadde også en enklere variant, kalt Dynamic Models Sidewinder
Lightweight, som ble produsert i 69-71. Her kan du se en video av bilen:
Andre merker på denne tiden var MCE, Delta, Citizenship, Ra-Car,
Associated, Kyosho, Mardave, PB, Thorp og den berømte "Reynolds
Aluminum Special". Interessen var enorm, og det ble fort ikke lenger
nødvendig å lage sin egen hjemmelagede bil. Selv om noen selvsagt
syntes det var ekstra stas.
Designet på bilene varierte veldig på denne tiden, det var "early days"
og ting hadde på langt nær satt seg enda. Noen, slik som den fra
Dynamic, var svært innfløkt og "inline" (langsgående) motorer,
girbokser og fungerende fjæring. Andre var bare såkalt "pan" cars
(panne/flat bil) med såkalte "sidewinder" (på tvers) motorer, slik at
motoren kunne koble direkte mot bakakslingen vha. et to drev, et på
motornen og et på akslingen. Nesten alle hadde sentrifugal clutch (som
gjør at den står stille når den går på tomgang), da dette var et krav
fra ROARs regelverk (USA). Over tid, muligens som et resultat av stadig
kraftigere motorer og kostnader ved produksjon, så landet de fleste
produsenter på tverrstilt motor og pannekake chassis. Ved midten av
70-tallet var pan cars dominerende, og skulle forbli det til 1980.
Dash I var den første modellbil
som Kyosho lanserte, og det var i 1970. Det var en banebil i 1:8 skala,
drevet av en 3.1 ccm motor. Bilen var den første i Japan og en av de få
som ble masseprodusert den gangen. Det var den første moderne RC-bil
med sentrifugalclutch og skivebremser. Kyosho har eksistert siden 1963.
1971 - hvordan startet man en modellbil med glow-motor den gangen?
-Slik selvfølgelig! (Tredjemann, som holdt radioen og ga gass, er ikke
med på bildet :-). Bladet "Model Airplane News" hadde en artikkel om
hvordan du i en håndvendig kunne bygge om din sønns sykkel til en
praktisk liten starter for modellbiler med bensinmotor. Noen eldre
biler hadde en kôn slik som fly har foran propellen, utenpå clutchen,
slik at man kunne bruke samme type starter som for fly.
Det aller første løpet for radiostyret biler blir avhold i Enland.
1972 - BRCA blir stiftet
Det engelske RC bil forbundet ser altså nå dagens lys. Siden
amerikanerne hadde et forsprang, tok de utgangspunkt i ROARs regelbok.
Dash III var en off-road bil som
Kyosho lanserte så tidlig som i 1972, og den er faktisk opphavet til
den velkjente Inferno som brukes mye på 80- og 90-tallet.
Kyosho brukte faktisk TV-reklame med kjendiser for å få frem budskapet
om at det ikke var vanskelig å bygge en radiostyrt modell.
1975 - So Cal!
I Sør-California er løpsavvikling kommet imponerdende langt allerede,
ta en titt på disse bildene: (fra Gene Hustings DVD'er)
Vi ser her en "race announcer" (løpsleder). Sjekk de kotelettene!
Frekvenstavle! Heatene er satt opp horisontalt, og fargene vertikalt
representerer de tilgjengelige frekvensene. Slik var man 100% sikker på
at ingen kjørte på samme frekvens. Enkelt og genialt! Det er kun seks å
velge i mellom, da man brukte AM-radioer (brukes fortsatt for
billigutstyr i 2007).
Rundetelling anno 1975! Legg merke til at det er kun seks rundtellere,
da maks. seks kunne kjøre av gangen mht. frekvenser. Og seks frekvenser
- tom. på 80-tallet var det vanlig med AM-radio, og kun seks
frekvenser. Disse hadde (og har fortsatt) en fargekoding.
Man byttet på å gjøre denne jobben. For hver fører i heatet er det en
stoppeklokke (for kval) og en teller. Hver gang en bil passerte fikk
den en "tikk". Ikke som dagens AMB-system, men slett ikke dumt! Mye
bedre enn blyantstreker på en blokk i alle fall, slik jeg husker det
fra 80-tallet i Norge!
Det var ikke noe pit-område der den gangen, så bilene sto i en sirkel
rundt banene, og alle hadde med seg egne mekkebord. Banene var også
provisoriske, med oppmalt layout på parkeringsplasser. Rundt banen
satte man opp et demonterbart plankegjerde. Alle som deltok måtte ta i
et tak, skikkelig turnusordning! :-)
1973 - den første brukbare rattradio ser dagens lys
"The brown box" eller Futaba 2F ble lansert i 1973. Dvs. i Norge ble
den kalt "Jern Futaba". Nå var det vel egentlig ikke den aller første.
På bildet under kan du også se en Orbit, men dette var skikkelig simple
greier. Det var generelt veldig dårlig radioutstyr som ble solgt til
modellbiler. Utstyret for fly var langt bedre, men produsentene tenkte
at det ikke var nødvendig med den samme kvaliteten for biler - de
skulle jo ikke så langt unna den som styrte. De glemte da at signaler
forsvinner i bakken, man står 10 stykker tett sammen, kjøreplattformene
kunne inneholde metallkonstruksjoner osv. Futabas "brune boks" kom også
en skikkelig god mottaker og gode servoer. Det var altså ikke den
første rattradioen, men den første PÅLITELIGE rattradioen. Hot-shots
som Anders Myrberg brukte denne. Rattradioen har blitt den mest
utbredte - førstevalget for de fleste som begynner med miniracing. Men
ser man på de virkelig store ute i verden (2001) - der det fortsatt
stikkeradio som gjelder. Dette er nok delvis fordi de begynte for
veldig lenge siden - og delvis fordi det gir deg rett og slett bedre
kontroll.
Legg merke til at Futabas rattradio ikke hadde det vi i dag (2001) er
vant med - nemlig pistolgrep.
Orbit
rattradio - simple greier
Futabas
"Brown Box / Jern Futaba" 2F - den første proffe rattradio
Enda en funky variant! Fra Kyosho
1975 - den spede begynnelse i Norge
I Norge leste vi om radiostyrte biler til øyet var stort og vått, men
helt frem til 1975 var vi avhengige av spor og strømførende skinner for
å kjøre modellbil. Da importerte en håndfull entusiaster fire-fem
bensinbiler fra Sverige, og disse ble demonstrasjonskjørt på
Sjølystmessen samme år.
1975 - det første EM i 1:8 Track - og Ron Tons hemmelige
fjæringsbil
I 1975 ble det første EM for 1/8 banebiler arrangert i Italia.
Italienerne dominerte stort med sine SG biler. Det var bare én mann som
ødela moroa for italienerne, og det var en ukjent nederlender med
navnet Ron Ton.
Nederlenderen Ron Ton - som
senere ble produktutvikler for Serpent. Han laget Excel'en faktisk, og
han hadde en fremgangsmåte som gikk på prøving og feiling. Hans
arvtaker i Serpent, Michael Salven - konstruerer i stedet alt frem i
form av 3D-modeller på PC.
Fjæring VS planke
Med sin hjemmelagde fjæringsbil (?), som var så hemmelig at ingen fikk
se under karosseriet, kjørte han fra alle spaghettigutta. I finalen
fikk Ron Ton erfare klassisk italiensk sportsånd på sitt beste. De
dårligste italienerne i finalen "ofret seg" ved konsekvent å prøve å
kjøre Ron Ton av banen. Når de lyktes, fulgte påsetterne opp med
gå-sakte-aksjoner.
Det ble ikke EM-medalje på Ton det året, men han fikk fabrikks-kontrakt
med SG, og beskjed om å gjemme bort fjæringsbilen sin. RC-folket måtte
vente 5 år før de fikk se en fjæringsbil neste gang.
Jeg vet ikke akkurat hvilket år
denne bilen kom, men den var arvtakeren etter Kyoshos Dash I, og fantes
i utgavene Fantom 20 og Fantom 20 EXP 4WD. Men disse bilene ble
hovedsaklig solgt i Japan, selv om de var fremgangsrike over hele
verden. Jeg vet heller ikke i hvilket år Kysoho sluttet å lage 1:8
Track-biler, men i 1999 kom de på banen igjen med en 1:8 bil - også
denne med navnet Fantom. Og den kom til semifinale i VM'99 i
Cleremont-Ferrand i Frankrike.
1976 - biler å få kjøpt i Norge for første gang
I 1976 kom den første bensinbilen i salg hos Modell-Hobby, og den
eneste brukbare motoren på den tiden var Veco 3.2 cm2 som utviklet 0.6
hk. Ved hjelp av et amerikansk trimsett (MC.COY) som kostet dobbelt så
mye som motoren kunne man få ut 0.8 hk.
På denne tiden var det en stor fordel å være finmekaniker, men nå er
bilene blitt så bra at det er nok å kjenne en. De
som var så heldige å ha RC-bil i Norge den gang, kunne velge om de
ville kjøre i sand på parkeringsplassen til Medisinaldepotet, eller i
kål- og salatblader på Økerntorget. Samt på parkeringsplassen til
Allers på Alnabru. Hva skal man velge? Tegning av
Finn-Olav Aasen fra et gammelt OMK-Nytt
1977 - det første VM for 1:8 Track
Det første VM for 1/8 banebiler ble arrangert i USA på Thorp Raceway
1977. 108 deltakere fra USA, England, Holland, Italia, Japan, Sveits og
Sverige deltok, men USA tok de ti første plassene. Alle ti kjørte
Associated RC 100 "plankebil" (bil uten fjæring) uten differensial. Som vi ser av bildet - Gene
Husting (jobber for Associated) - 50 år og tar en 3. plass!
En RC-hippie fra 70-tallet,
priceless!!!
På denne tiden er PB, SG og Serpent de mest populære bilene i Europa,
men svensken Per Gustavson ble likevel Europamester med Associated.
1977 - Den første radiostyrte Tamiya-bilen vises i Norge
Alt dette om VM gikk de fleste nordmenn hus forbi, men noe som ble lagt
merke til i Norge, var lanseringen av den første radiostyrte
Tamiya-bilen.
Tamiya som hittil var kjent for sine plast byggesett, satte en liten
elektromotor i et Porsche 934 (911) Carrera byggesett, og drivkilde var
4 tørrbatterier. Toppfarten var 15 km/t, hvilket imponerte alle som så
den utenfor Modell-Hobby. På enkelte av eskene sto det "suitable for
radio control". Denne bilen er i dag (2007) av mange sett på som "The
Holy Grail" for RC-biler. Hvordan ble den til? I 1976 hadde Tamiya
brukt zillioner på å designe og lage verktøy for å lage en 1:12 skala
replika av Porsche Carrera RSR (inkl. å kjøpe en 911 for full stripdown
bare for å få dimensjonene riktig). Det ferdige byggesettet solgte i
akseptabelt antall, men de gikk ikke med overskudd... hvordan kunne man
få solgt mer? Styremedlemmene murret... en høy motorlyd skar gjennom
luften. "Det er den dumme, nye regnskapsføreren som leker med sine
dumme RC-fly", mumlet en av dem... "Taki-San er bare helt vill etter
alt som har med RC å gjøre", sa en annen... "Skitne, illeluktende
modellmotorer", sa en tredje... 12 måneder senere: Tamiyas RA1201,
priset til 9800 yen for kit'et og 17000 yen inkl. radio (en
ekstravagant sum den gangen), selger over ett hundre tusen enheter i
sitt første år! Eventyret hadde begynt...
Mer om Fumito Taki
Denne mannen er (pr. 2008) en levende legende, han jobber fortsatt hos
Tamiya og utvikler nye modeller. Han står bak ovvennevnte Porsche 934,
men også Bobla, HotShot, Avante osv. Her kan du lese et invervju av han
fra September 2008 utgaven av det britiske Radio Control Car Racer: Klikk for større bilder
I USA hadde man kjørt elektrobanebiler med 7.2 volt batterier og 540
motorer et par års tid. Spesielle løpsbiler fra MRP, Leisure og Bolink
nådde hastigheter over 50 km/t, men ikke noe av dette utstyret ble
importert til Norge.
1977 - Oslo
Modellbilklubb blir stiftet
Noen
ivrige sjeler får et område til disposisjon på Hvervenbukta ved
Osloungdommens Motorsenter og trial-klubben der. Området de får er en
dal, som fylles opp med gamle jernbanesviller. Noe som skal føre til
mye "moro" i evig tid etter - da grunnen hele tiden synker. Pr. i dag
(2017) er dette fortsatt norges desidert største RC bil klubb.
1978 - F1 gateløp i Monaco
Det ble ikke arrangert VM for bensinbanebil dette året, men i Monaco
ble det arrangert et invitasjonsrace for de beste førerne i Europa og
USA. Siden løpet gikk på gatene i Monaco sentrum, skulle det brukes
formula 1 karosserier som i F1 løpet 14 dager tidligere.
Amerikanerne hadde jo dominert stort i VM 1977, men forholdene på
Thorp-banen var så spesielle at mange mente vinneren bare kunne regnes
som verdensmester på Thorp Raceway.
Monaco-banen var ny for alle, og det skulle vise seg at gutta på den
andre siden av "dammen" ikke behersket bortebane like godt. Det var
ingen amerikanere i finalen denne gang, og da nitro- og metanolrøyken
hadde lagt seg, var det Phil Greeno fra England som hadde flest runder.
Greeno kjørte en ny PB med differensial, noe ingen hadde hevdet seg med
i løp tidligere. Også 3., 4. og 6. mann kjørte tilsvarende biler. En
annen overraskelse var 16 år gamle Debbie Preston fra England, som
kjørte inn på 2. plass i et race med verdens beste førere. Vi håper at
ALLE våre kvinnelige lesere nå har merket seg at jenter kan kjøre
RC-bil like fort som gutta!
Debbie Preston (UK)
Team UK, fra venstre: Debbie
Preston, Ted Longshaw (kjent butikkeier), Phil Greeno (vinneren i
Monaco), Dave Martin, Phil Booth, Keith Plested (mannen bak PB)
I VM 1977 fylte K&B-motorer de 60(!) første plassene, men i
Monaco vant Greeno med OPS, og biler med Super Tigre motorer kvalet
også til A-finalen.
Salatblader og Cato Håkonsen
Her hjemme på berget gikk det fortsatt i salatblader på Økerntorget,
men svenskene hadde allerede laget flere asfaltbaner, blandt andre
Väst-8-banen i Gøteborg. For Cato Håkonsen ble det begynnelsen til et
rikere og mer meningsfylt liv.
1978 - de første "modified" elektromotorene ser dagens lys
"Big" Jim Greenmeyer tok ideen fra slotcar-racing, og håndlaget
540-size modified motorer. Han solgte disse for 69 dollar, mens
"vanlige" motorer gikk for 18 dollar. Mange trodde han var gal, men han
greide ikke å produsere dem fort nok til å dekke etterspørselen. Her er
det vel på sin plass å nevne begrepet "NDH" (Ny Dyr Hobby :-). Han ble
senere leder for Trinitys R&D avdeling.
1978 - Associateds RC12E
Bensindrevne 1:8 biler blir gjerne sett på som klassen som startet
RC-bil hobbyen, men man skal ikke kjimse av 1:12 bilenes betydning
heller! Disse små bilene fra Jerobee, JoMac, Bolink og andre gjorde det
mulig for førere å konkurrere i mindre og ikke minste stillere format -
og også innendørs. I likhet med de første 1:8 bilene var 1:12 bilene
simple og krevde mye hjemmemekk for å få dem race-ready. Associated
forandret på det med sin RC12E, en ut-av-esken racerbil som kombinerte
enkelhet og holdbarhet. 12E utviklet seg senere til 12i, som var
fabrikkens første bil med kulediff. Etter den kom 12L som fikk et langt
liv.
1979 - VM for 1:8 Track - med norske deltakere!
Det er nå blitt det herrens år 1979, hvilket betydde nytt VM for 1/8
banebiler. For første gang var norske deltakere med, og det var Terje
Haugen og Per Erik Syverstad som pakket kofferten og dro til Geneve i
Sveits.
Da de fikk se banen ble de stående og glane mens øynene ble større og
større. Hvis vi ser på resultatlista ble øynene aldri store nok. Banen
var 330 meter lang og ble kjørt på en stor parkeringsplass. Feilen var
at i Norge hadde vi bare trent på et lite hjørne av Økerntorget isteden
for å bruke hele plassen.
Å plassere bilen på banen i 100 km/t når den var stor som en
fyrstikkeske var ingen lett oppgave. Den som klarte det best i kvalet
var japaneren Ishihara. Dette var en sensasjon siden det var første
gang Japan var med i en internasjonal konkurranse.
I finalen var det derimot Phil Booth fra England som vant. Phil kjørte
PB med O.P.S. motor, mens amerikanerne med sine Associated biler og
K&B motorer måtte nøye seg med 2. og 3. plassen. Fremdeles
brukte alle "plankebiler", så den tekniske utviklingen lå mest på
motorer og dekk.
1979 - den første konkurransen i Norge
I Oslo ble den første RC-bil konkurransen i Norge arrangert. Stevnet
ble avviklet på Forsvarsmuseet på Akershus Festning. Løpet var for
elektro banebiler, og alle de beste brukte ombygde Tamiya Competition
banebiler. Kun forstilling og motorbukk var standard, og Per Erik
Syverstad stod for designet.
Det var 600 betalende tilskuere i et rom som hadde plass til 150, så
publikum måtte sendes inn i omganger for å se litt hver. Pengene ble
brukt til å bygge et elektronisk rundetelleranlegg, som var et stort
fremskritt i forhold til blyanstreker og stoppeklokker, som var blitt
brukt hittil.
Oslo RC-bil klubb
Høsten 1979 åpnet også Norrace Hobby på Stovner i Oslo. Dette var en
LITEN butikk med en LITEN innendørsbane, men ble raskt et samlingssted
for medlemmer av Oslo RC-bil klubb, som var navnet dengang.
Norrace var åpent fire timer tre kvelder i uken, og de ivrigste
benyttet omtrent hele åpningstiden til trening, sultefôret som de var
på steder å kjøre.
I perioden 1979-1980-1981 la mange av de beste kjørerne i Oslo-klubben
grunnlaget for sine ferdigheter på Norrace. Jeg kan nevne navn som Cato
Håkonsen, Knut Egil Enger, Tom Nordby, Terje Haugen, Terje Brynhildsen,
Egil Holth, Erik Arntzen og Robert Haugland. Alle disse har dominert
modellbilsporten i Norge helt frem til i dag.
Logoen til Norrace Hobby (Tom
Hagelid, senere Kyosho-importøren i Norge)
