Undulatexersis

Vi hadde to undulater hjemme på Bekkelaget, (før vi fikk bikkje), og disse skulle oppleve en relativt utrygg tilværelse, etterhvert. Den ene het Pipp, den andre Knøtt. Mora mi var selvsagt "døperen" den dagen vi fikk dem i hus, og da ble det sånn. De lærte aldri å snakke, tiltross for matmor´s iherdige pedagogiske "jadajadajada"! Knøtt som var den tammeste, prøvde seg forresten på noe i nærheten av "jadajada", en gang den koste seg på gardinstanga i spisestua. Men det ble brått slutt på taleøvelsene. For jeg hadde en sånn rød syltetøystrikk fra et norgesglass. Og i et anfall skyteglede, ble strikken strammet godt opp, før den smalt i taket ved siden av den taleføre! Jada, jeg bomma heldigvis, men resultatet ble i alle fall at Knøtt aldri etterpå prøvde seg på "jadajada" på gardinstanga!

På kjedelige dager, ble de stakkars fjærkreene offer for mangt et eksperiment, dvs først og fremst Knøtt, som alltid var "snillest"!
Og fantasien min var jo praktisk talt grenseløs på den tiden.

Pipp var stort sett alltid sur, hogg og beit ved enhver tilnærmelse, og ble fort ekskludert fra eksperimentene mine.
Jeg var så heldig å ha platespiller på rommet. Med alle hastigheter; 16 2/3, 33, 45 og 78 omdreininger. "Elac" het den. Jeg husker det som om det var i går...

Knøtt var som sagt den tammeste av fjærkreene, og var således lettest å fange. Kontortape hadde jeg også, jeg rappet ved en anledning en rull fra fattern´s revisorkontor i kjelleren. Scotch stod det inni rullen, som bestod av adskillige runder usannsynlig sterk og klebrig tape. God nok til å feste Knøtt på platespillertallerkenen. For jeg hadde jo akkurat fått høre om sentrifugalkrefter i fysikktimene på skolen, og dette måtte jo prøves i praksis. Det var ikke langt fra tanke til handling, og på kort tid var den ennå flyvedyktige godt festet til den roterende skiva. Til flaksende protester, som ble fullstendig oversett av undertegnede. Jeg startet på 16 2/3, og flaksingen opphørte momentant. Vingene lå som klistra til kroppen, også på 33-merket. På 45 rpm begynte det å bli virkelig morsomt. "Flyver´n" lå nå i 45grader på tallerkenen, og prøvde etter beste evne å feste blikket på omgivelsene. Håpløst selvsagt, og verre skulle det bli! For det stakkars kreket. Neste hakk på hastighetsregulatoren aksellererte hele ekvipasjen raskt opp i 78 omdreininger, men da slapp tapen! Og den blågrønne fjærbusken fikk en katapultstart den antagelig aldri glemte! Svimmel som en karusell fór den gjennom luften, og greide så vidt å bremse opp før møtet med veggen i andre enden av rommet! Som heldigvis var stort nok til at "flapsen" rakk å folde seg ut før kollisjonen var et faktum!

Landingen var jo en tragedie, svimmel som den luftbårne var! Men heldigvis, senga mi stod jo akkurat i den enden av rommet, fem-seks meter unna, og sørget for et barmhjertig møte med "moder jord", som i dette tilfellet bestod av en pent oppredd dyne!! Men det tok adskillige dager før Knøtt prøvde vingene igjen! Og av en eller annen merkelig grunn, hakket og skreik den hver gang jeg prøvde å få tak i den?....

Vi ble venner igjen etterhvert, og tiden var kommet for en nattflygingsøvelse. Om vinteren var det rimelig mørkt, dengang også, og en kveld ble testen gjennomført. Kunne fugler se i mørket tro??

Den fjærkledde klamret seg fortrolig til fingeren min, borte ved lysbryteren ved døren. Men så... Et kjapt kast med venstre hånd sendte Knøtt i retning av sofaen, på raske vinger. Da gikk lyset... Prrrr, prrr, prrr, ploff!, sa det i mørket, og så ble det stille... Lyset ble slått på, og en vettskremt pippip dukket etterhvert frem under sofaen..... Tynn og strak som en meitemark! For undulater har det med å legge fjærene helt inntil kroppen, når de blir litt engstelige! Pussige greier! Den gikk på beina en hel uke etterpå, klok av skade, men mora mi kunne aldri begripe hvorfor den ikke ville fly??
- Konklusjon: Undulater flyr dårlig om natten, ettersom de tydeligvis ser relativt dårlig da..... Men Knøtt tok etterhvert til vingene igjen. Heldigvis.

Elektrisk tog hadde jeg også, i skala H0 (jeg har det ennå liggende), og en dag fant jeg ut at den fjærkledde godt kunne få plass i den åpne godsvogna, med litt hjelp. Problemet var bare at beistet ikke var særlig interessert i denne form for transport, og i første omgang forlot den vogna før toget gikk. Men, jeg hadde jo mere tape! Og med en runde "Scotch" over ryggen måtte passasjeren gi tapt, og ble med toget. Tunnellene bestod av et par-tre Gyldendals Store norske, og selv med nebbet på passasjeren høyt løftet og klart til hugg, passerte den elegant gjennom "fjellheimen". Inntil transformatoren ble satt på fullt.

Togulykken var et faktum, da lokomotiv og vogn sporet av midt under første bind; "A-Beta". Redningsmannskapet kastet seg selvsagt omgående inn i katastrofen, og forløste lokomotiv, vogn og passasjer fra lærdommens tyngende grep! For "A-Beta" klappet jo selvsagt tungt sammen over "togulykken"! Knøtt og jeg ble aldri riktig gode venner etter dette....

En dag jeg var syk, entret mora mi rommet mitt med salmiakkbøtte og skureklut. Det skulle gjøres rent i "hulen". Knøtt var som vanlig ute og flaksa, men beregningen til den delvis flyvedyktige var etterhvert blitt noe redusert. En dårlig kontrollert landing på leksepulten endte i et plask oppi salmiakkbøtta. Heldigvis var jeg som "flygeleder" på plass, og fikk røska den dyvåte og harkende skapningen opp fra salmiakkvannet. Etter iherdig tørking av fjær og nebb, overlevde kreket også dette, utrolig nok.

Men tro meg på mitt ord; Den tok aldri til vingene etter svømmeturen! Kanskje ble det ødelagt noen fettkjertler eller noe, i salmiakkvannet? For den ga fullstendig opp sine flyveegenskaper etter dette, og gikk alltid på bena, når den skulle forflytte seg....

I ettertid kan jeg ikke forstå annet enn at Knøtt må ha vært laget av gummi eller ett eller annet beslektet stoff. Utrolig nok, overlevde den stakkars skapningen alle mine "øvelser", og ble tilslutt gitt bort til ei lita jente på Ormøya.
For mora mi skjønte etterhvert hva som foregikk, og forskånet dermed den fjærkledde for flere mareritt på rommet mitt. Pipp ble også med på lasset. De var jo så gode venner.... Men jeg falt i unåde hos moder´n, i lange tider....

Jeg blir vel antagelig stemplet som en sann plage for alle flyvende vesener etter dette, men jeg hadde tydeligvis ikke bedre vett den gangen!? Tolv-tretten år som jeg var!

Det er jo lov og le litt da?
Siden den gang har jeg alltid vært snill, mot både dyr og mennesker.....

Hilsen fjærfeforsker´n!

PS: Visste du forresten dette: Om du tar en høne og et stort hvitt ark, og tegner en kraftig strek på dette, så kan du plassere høna på streken, og der blir den!! Den tror da at den sitter på vaglen, og tør ikke røre seg! Bare prøv!!!