Min maskin var forøvrig av det helt enkle slaget, hvor selve sylinderen, som oscillerte rundt en fjærbelastet skrue, fungerte som sleide for påslipp av damp. Et veldig enkelt prisipp, som utelukket enhver form for hastighetsregulering. Fjæra fungerte samtidig som en slags sikkerhetsventil. Når damptrykket ble for høyt, så fjæret sylinderen unna anlegget sitt, og slapp ut damp. Behøver jeg å fortelle at fjæra relativt fort ble byttet ut mot en strammere utgave??

Jeg var veldig stolt av maskinen, og demonstrerte greia for alle, enten de var interesserte eller ei.

Jeg hadde en kompis som het Arne-Petter Andreassen, som bodde i Grottenveien 12, på Bekkelaget. Hans familie var av det litt finere slaget; faren var direktør i ett eller annet firma, og kjørte rundt i en Jaguar XJ6.

"AP" som vi kalte poden, (noe han og mora hans sterkt mislikte!), hadde veeldig lyst på en dampmaskin, og for forhåpentligvis å gi foreldrene hans et lite kick i retning av et innkjøp, dro jeg med meg hele greia hjem til ham, og fyrte opp på kjøkkenbenken i Grottenveien 12.

 

Sånn cirka kl.16.30. Planen var å ha monsteret lystig durende, nå faren dukket opp ca kl.17, sin vane tro. Mora skjønte jo ikke bæret av det hele, så tanken var å imponere direktøren ved hans ankomst i heimen.

Litt vannsøl ble det riktignok på eiketrebenken, men mora til AP ilte til med klut, og fikk fjernet sølet.

Og var ytterst skeptisk til det hele, og skarret på "R"-ene som aldri før! Familien kom forresten fra gudfryktige Kvinesdal, og greide aldri å kvitte seg med dialekten sin..

Vi fikk etterhvert fyr på maskinen, men jeg var ikke riktig fornøyd med turtallet. Jeg hadde jo forlengst oppdaget at en oljedråpe hist og pist gjorde underverker for farta, men hadde jo alldeles glemt å ta med meg oljekanna!

Det gjalt å tenke fort... Olje, fett... Margarin for svarte! Det måtte jo duge!!! Og hogg tak i margarinpakka i husetīs kjøleskap. Og klinte inn meieriproduktet både her og der. Varmt som det var, forsvant smøringa inn i alle tenkelige åpninger.

Men resultatet av smøringen ble mildest talt elendig... Etter kort tid stoppet all bevegelse, og min engstelse steg i takt med damptrykket. Og var smertelig klar over at "sikkerhetsventilen" var justert godt over produsentens spesifikasjoner! Livende redd for at "alt" kunne gå i lufta, så jeg ingen annen utvei enn å skru opp påfyllingspluggen på kjelen, for å slippe ut damptrykket.

FOOOSSSSJ!!!!

 

Pluggen fløy rett i taket, etterfulgt av en usannsynlig mengde rustvann, som klinte seg oppover skapdørene i det edle kjøkkenet. Gjett om det så ut!!! Den fiine frua nærmet seg stygt grensen for besvimelse...

Jeg fór på dør, med en nærmest glødende dampmaskin i hendene, heldigvis før far i huset kom hjem...

AP fikk husarrest i flere dager stakkar, og jeg turte ikke nærme meg Grottenveien 12 på lange tider. Men ble jo tatt til nåde etterhvert...

AP fikk forresten speideruniform til jul dét året, det ble aldri snakk om noen dampmaskin...

Siden fortalte fatterīn at smør og margarin inneholder salt, som er noe av det verste man kan bruke i forbindelse med vann og damp! Saltet forårsaker nærmest skjæring mellom bevegelige deler, og var selvsagt årsaken til at hele dritten gikk i stå! Men det visste jeg jo slett ikke den gang! Men spør meg nå.....

For jeg fortalte jo historien hjemme etterhvert. Og kunne samtidig ikke unngå å se at gubben nærmest tvikroket av skjult latter forsvant ned på sitt revisorkontor!

Dampmaskinen endte nok sine dager i søppelkassa, fullstendig utslitt etter hundretusen runder. Kanskje jeg lager en ny en dag..

For moro var det!

Tilbake til JFNs Meny